Yoko Okamoto i Paris

Yoko Okamoto Shihan holdte et seminar i Paris 31.1-1.2.2026. En fin liten gjeng fra Norge tok turen, Claire og Christine forteller.

En blid gjeng fra Norge poserer med Yoko Okomoto og Christian Tisser. Foto: Ukjent.

Claire forteller:

Folket – fantastisk oppmøte

Seminaret med Yoko Okamoto samlet 600 aikidoutøvere i Paris forrige helg. Er det mye? Ja, det er mer enn alle norske aikidoutøvere samlet. Aikido er stort i Frankrike, med rundt 5000 utøvere i bare Paris og omegn, så kanskje ikke helt overraskende heller. Mange kjente utøvere var til stede på matta, bl.a. Christian Tissier.

Det var fryd å se utøvere i alle aldersgrupper, fra rundt 18 år til over 80. Selv har jeg trent med et par av de yngste og den (eller en av de) eldste. Sistnevnte var en liten dame som gikk med vanskeligheter utenfor matta, men som forvandlet seg til noe helt annet på matta, rask og tung.

Hvor modig er det å dukke opp på en slik samling, når kroppen ikke lenger ser ut til å spille på laget, og allikevel gi alt som er igjen – og det er mye – med en fascinerende utstråling og uten frykt for å skade seg. En sjelden opplevelse av shisei.

Ja, det var flertall av menn, men det var mange kvinner også, så den største ubalansen gjaldt ikke kjønn eller alder, men heller yudansha vs kyudansha, med svært få utøvere under 3. kyu

Noen av de 600 aikidoutøvere etter trening. Foto: Steffen Wikan.

Stedet – omgivelser som krever tilstedeværelse

Seminaret foregikk i en litt utslitt gymsal nær Bois de Vincennes. Var den tilpasset folkemengden? Avhengig av hvem man spør, varierer svaret mellom kanskje ikke til absolutt ikke. Selv har jeg ikke blitt skadet eller skadet noen (så langt jeg vet), men faren var der.

Det som er veldig positivt med plassmangel er at 1) det tvinger oss til å være ekstremt bevisst på omgivelsene og utøvere rundt oss – gull verdt (hvem ikke husker en trening eller gradering med få på matta, men som allikevel kastes på hverandre), og 2) det førte at vi jobbet fokusert med inngang og plassering ved teknikkene, og ikke mistet tid og energi på avslutning.

En klar ulempe etter min mening (utover faren for skade) er at vi sjelden fikk anledning til å gjenskape de romslige bevegelsene til Yoko Okamoto, siden vi måtte jobbe/bevege oss «smått».

Det var høyt under takket og dørene sto åpne, noe som var bra for luftkvalitet, fordi det ellers ikke var mulig å dusje etter trening på grunn av legionella på treningsstedet. Christine og jeg var så heldige å kunne dusje hos Ebru (fra Trondheim Aikidoklubb), et steinkast unna gymsalen, og hevet dermed hygiennivået i rommet.

Innholdet – Tydelig og overbevisende

Jeg var nysgjerrig på hvordan Yoko Okamoto skulle bygget opp seminaret, både når det gjelder form og innhold. Vi fikk inntrykk av at hun selv var litt nysgjerrig på det samme, da hun innledet seminaret med «Jeg tenker fortsatt på hvordan vi skal gjøre det». Sikkert som følge av den store folkemengden. Her kommer en subjektiv oppsummering av det.

Oppvarmingen var kort, men tilstrekkelig etter min smak. Totalt 8–9 minutter med tøying av bein, knær, håndledd (ikkyo, kotegaeshi, sankyo), skuldre, ankler, og rulling bakover på ryggraden. Deretter 1 time og 50 minutter uten pause.

Teknikkene var relativt få i løpet av de to dagene, sånn at det ble kvalitet framfor kvantitet. Vi jobbet fra katatedori gyakuhanmi (KG), morotedori, katadori, shomen uchi (utført på en litt annerledes måte), og litt katatedori aihanmi (KA). Det meste i tachiwaza, unntatt en shihonage ura i hanmi handachiwaza og suwariwaza kokyuho. Teknikkene ble hovedsaklig kokyuho, ikkyo, iriminage, kotegaeshi (henkawaza, men hånden i supinasjon). Vi ble invitert til å trene klart, presist (særlig plassering) og skarpt.

Hun sa tydelig at uke ikke skal holde fast i tori ved teknikkens slutt (når uke faller). Å teste toris zanshin kan kanskje være interessant en sjelden gang, men skal vanligvis unngås.

Vi ble minnet på å 1) gripe (KG, KA) med hele kroppen gjennom håndflaten, 2) bruke aktivt skulderen ved å åpne den i f.eks. kokyuho, 3) ha god ekstensjon i armene.

Mer nytt for meg var ukemi i yokomen uchi. Etter å ha slått yokomen uchi (som igjen stammer fra senteret og ikke fra armen alene) bruker Uke sin plassering som beskyttelse heller enn sin ledige hånd. Et par uke som hadde den ledige hånden – dvs den som ikke slår yokomen uchi – foran brystkassa si eller lengre opp, fikk smake på hvor meningsløst det var.

Med mindre man satt helt foran var det vanskelig å få med seg ashisabaki, så for å ikke gå glipp av noe valgte jeg å stå bakerst, og angret ikke. Hun snakket hovedsakelig fransk – heldig meg – men bevegelsene hennes var så tydelige at de snakket for seg selv.

Stemningen – Åpen og arbeidsom

Min holdning og arbeidslinje er shoshin og viljen til å lære, noe som setter meg i en komfortabel posisjon, uavhengig av hvem jeg får trene med. Så min generelle opplevelse var farget av det og veldig positiv. Alle jeg trente med jobbet på en fokusert, engasjert, og imøtekommende måte. De sparte ikke på krefter og man kunne «feel the matter»: Ikke blokkering, men heller en hensiktsmessig seig og god motstand. Lite til null snakking mens vi trente, og stort treningsutbytte.

Jammen, hvor godt det er å trene aikido og høre til dette helt unike miljøet!

Claire 03.02.2026

Christine forteller:

For meg så hele hennes aikido ut som ikkyo undo. Alle sitatene jeg har notert fra henne bygger opp til denne stillingen:

Ikkyo undo. Tekst og tegning: Christine Kappatou.

«Det har INGENTING med hendene å gjøre!»

I denne bevegelsen og mange andre (f.eks. kokyuho kast), beveger du ikke hendene uavhengig av kroppen. Aikidoen hennes har en slags seighet/chewyness (som en tykk, rosa tyggegummi) som kan misforstås som skyving/draing, spesielt når partneren er en stor mann. Likevel føles det ikke slik når hun kaster deg. Det kan det ikke gjøre, siden hun er liten.

“Hold deg i vekten din”

Behold rett akse og beveg deg med senteret ditt, godt under partneren. Jeg tror denne inngangen som vi øvde på illustrerer poenget: Fra KG åpner du med en liten tenkan, og senker det angrepne håndleddet ned til kneet. Bare prøv, det er vanskelig å forklare resten herfra!

Hara til hara

Beveg deg med intensjonen om å møte partnerens senter. Spesielt saftig for meg da jeg prøvde ikkyo omote. Jeg begynte å fokusere på å ha partnerens belte ved siden av mitt etter at uke hadde angrepet.

“Je monte, je monte, je monte et puis…je descends”

Min favoritt. Jeg forestilte meg henne som en blå (uten noen spesiell grunn) luftkulen som, fra et punkt under partneren, beveget seg (f.eks. morotedori shihonage omote) helt til uke var ute av balanse… og falt ned stupet!

Christine 04.02.2026

Blide og svette etter trening. Foto: Gaute Lambertsen

Relaterte innlegg